Takler jeg en vektoppgang?

Jeg er stort sett en optimistisk person, men det å ikke veie meg på flere dager får frem pessimisten i meg. Jeg kjenner at jeg sitter her og forbereder meg på det verste. Hva skal jeg gjøre hvis vekten viser oppgang på søndag, hvordan bør jeg forholde meg?

Leste at det er hvordan man takler nederlag som skiller menn fra pyser. Er jeg typen som spinner ut av kontroll og opp i matfatet, eller er jeg den som bretter opp ermene og sier at jeg skal jaggu vise den  der vektgudinnen? Er usikker på hvor godt jeg kjenner meg selv.

Jeg må si til meg selv, om igjen og om igjen, tilbakeslag er midlertidige, det ligger bedre ting lenger fremme på veien. Det er lett å gi opp, og se bort fra alt nedlagt arbeid. To steg frem og ett tilbake, sakte men sikkert fremover. Jeg har bygget et solid fundament, og hardt arbeid vil virke i det lange løp.

Hvis det blir oppgang på søndag så skal jeg prøve å ta et steg til siden, se objektivt på det som har skjedd. Ta tak i det som må tas tak i, og i alle fall ikke skylde på noen andre. Prøve å innfinne meg med hva som har skjedd og planlegge hva jeg skal gjøre for at det ikke skal skje igjen. Det er så lett å sitte her og skrive dette, det er verre å være like rasjonell i helga.

Hvis det er alvorlig oppgang så vil jeg gjennomgå målene og milepælene mine. Er jeg for optimistisk, er målene urealistiske? Er målene for lite fleksible? Mål skal være konkrete og, eh, målbare. Det betyr ikke at de ikke kan endres underveis, jeg vil vurdere dette etter veieseansen i morgen.

Jeg vet at jeg har satt et tøft (kanskje litt for tøft…) vektmål for denne uka.

Er jeg for opptatt av dette? visst faen er jeg det, men slik er jeg. Jeg er en 100% type. Jeg liker ikke å engasjere meg halvveis, jeg klarer ikke å engasjere meg halvveis. Da er jeg rett og slett ikke engasjert nok og mister interessen.

Jeg skal nok overleve et tilbakeslag, jeg vil så inderlig klare dette at jeg ikke lar meg knekke, uansett. Tror jeg.

Kilosofiske betraktninger om slankeråd

gaffel

I begynnelsen av en slankekur, men ikke helt i begynnelsen, når folk begynner å se hva du holder på med så kommer ofte denne replikkvekslingen:

– Jøss, har du tatt av?
– Ja, jeg har jo tatt av litt
– Jeg ser det godt, hvor mye har du klart å ta av da?
– ca. 15 kilo har det vel blitt nå
– jaja, mesteparten er sikkert vannvekt

Så står du der da, og tenker: Takk skal du faen meg ha, for at du får meg til å føle meg som en idiot.
Det er to poeng i denne historien: For det første så skulle man tro at kiloene forsvant fra en dag til en annen, at de liksom bare rant av. Da det i virkeligheten kan ha tatt 2-3 måneder, for det andre: Hold kjeft hvis du ikke har noe hyggelig å si!

Si noe motiverende, oppmuntrende og fint, hold surmulingen for deg selv. Eventuelt så kan du baksnakke meg, jeg gir faen, så lenge jeg ikke trenger å høre på de sure oppgulpene dine.

Det er bare ikke motiverende å komme med slike ugjennomtenkte observasjoner. En annen ting som ikke er motiverende er når folk forteller at vi er tjukke, noen idioter tror at hvis jeg bare forteller den personen hvor feit han er så tar han seg nok sammen og slanker seg. Denne typen folk er de som til slutt får egne barn som de tillater at går til tjukke folk og forteller at de er feite. Jeg skylder ikke på barna, men foreldrene er faen meg evneveike og burde ikke fått lov å oppdra unger.

Nok om dumme folk.

Jeg venter fortsatt på at folk skal si at de ser jeg har slanket meg, kona sier det jo. MEN ærlig talt så er ektefeller på en måte forpliktet til å si det. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på det, men at kona heier på meg skulle bare mangle.
De beste komplimentene er de som kommer fra personer som ikke en gang liker meg, hehe.

Har lest en temmelig radikal bok forresten: The 4-hour body av Timm Ferris.
Den handler blant annet om slanking, men om mye mer også. Om det å forandre seg. Den inneholder mye tull og udokumenterte påstander, men den inneholder også mye inspirerende lesning. De amerikanerne vet å piske opp stemningen, og jeg ble litt mer motivert av å lese den boken. Den er nesten 600 sider men meget lettlest.

kroppen fikk sjokk – jeg spiste karbohydrater

frustrated writer

I går ettermiddag etter en 23 timers faste tenkte jeg at jeg skulle prøve å spise grovt brød (to små grove fullkorns baguetter egentlig). Jeg hadde bra med proteiner og salat i tillegg, og jeg passet på at jeg var under kalorigrensa.

Hva skjedde?
Det var jævlig godt, jeg nøt måltidet skikkelig. Det gjorde jo at jeg spiste alt for fort…
Så ble jeg sinnsykt mett og uvel.

Jeg ble veldig trett i tillegg. Gikk og la meg tidlig (er på jobbreise så jeg har ingen sosiale forpliktelser på kvelden)

Våknet midt på natta, med vondt i ledd og rygg. Dette har jeg slitt med før, men vært forskånet med etter at jeg begynte å begrense både matinntaket og kullhydratene.

Klarte å sove igjen, men om morgenen hadde jeg hodepine og skikkelig leddvondt. Jeg hadde fått tre store kviser i tillegg…

Jeg er fortsatt oppstappa og tenker bare at dette er stoffer jeg må få ut av kroppen så fort som mulig.

Andre som har liknende erfaringer?

Jeg har vært veldig opplagt om morgenene etter jeg startet, og veldig oppmerksom og våken i fasteperiodene, så dette var en skremmende opplevelse som jeg har lært av. Dersom jeg skal spise karber så skal det være færre og gjennom frukt eller bær.

25 timers faste – easy

faste

I går kveld avsluttet jeg ukens første faste-periode. 25 timer uten mat. Kroppen har begynt å venne seg til dette nå, det var ikke vondt eller vanskelig. Ja, jeg var sulten, men ikke verre enn at det var litt godt å kjenne på den følelsen også.

Litt perverst kanskje, men det jeg merker er at jeg blir veldig klar i hodet på slutten av fasten. Luft, lukt og farger blir bittelitt forsterket, og tilværelsen kjennes bedre. Sikkert noen kjemikalier som blir utløst i hjernen. Samme hva det er, det føles veldig bra.

Jeg drikker mye vann!

Tenkte på om jeg skulle utvide perioden til to dager, men ombestemte meg. Jeg er litt redd for å gå for tøft ut nå til å begynne med i slankingen. Det jeg ser er at jeg fint kunne klart lengre perioder. Jeg går på jobb og får gått min daglige tur, no problems.

Faren med å gå så lenge uten mat er at man overspiser når man først setter seg ved matfatet (har dårlige erfaringer med det fra før). Jeg passer veldig på dette. Jeg ser etter at jeg får i meg mye proteiner, litt sunne oljer, grønnsaker og litt bær og ikke over mitt kalorimål. Alt blir loggført.

Så da blir det «normal» dag i dag og så starter jeg en ny periode etter lunsj i morgen.

Jeg gjør ikke bare dette fordi det skal resultere i vekttap på kortsikt, jeg gjør det fordi det er praktisk for meg i perioder når jeg skal arbeide mye. Jeg trenger ikke tenke på hva, hvor og hvem jeg skal spise med. Det er et stort poeng for meg å forenkle hverdagen.

Og det koster jo lite også.