«Beveg den feite ræva di»-slankekuren


 
Jeg har sagt det før og mener det fortsatt: Det er kun min feil at jeg har blitt tjukk. Det finnes ikke en underliggende psykologisk årsak, jeg fikk den omsorgen og maten jeg skulle i oppveksten. Jeg vil ikke og skal ikke skylde på noen andre enn meg selv.
 
Min egen latskap, matmani og bevegelsesvegring er årsaken. Punktum.
 
Det nytter ikke å sitte hjemme å vente på å bli reddet fra feithetens forferdelige fangenskap, det skjer ikke. Ingenting skjer av seg selv. Kalorimerking av matvarer vil ikke gjøre meg slank, fokuset på sunnhet i avisen er heller ikke til noen som helst hjelp.
 

Det er bare to ting som hjelper: Ikke vent på en himmelsk inngripen, eller at den norske regjeringen skal hjelpe deg. Ta ansvar. Vi bestemmer selv hva vi skal spise og vi bestemmer selv hvor mye vi vil bevege oss. Det er den enkle sannheten. Den er kanskje tøff, men det er bare opp til meg selv.
 
Klisjeen / sannheten er altså at jeg må få den feite ræva mi opp av sofaen og ikke spise så forbanna mye/feil mat.
 
Jeg tror at slankekurer virker. Vi får hele tiden høre at vi ikke må kalle det slankekur, “dette er en livsstilsendring”. “Slankekurer virker ikke”. Visst faen virker de! Det er ikke det som er problemet, jeg er problemet. Det handler om å være mentalt sterk nok til å gjennomføre slankekuren. Om å ha vilje nok, tåle å ha det litt ubehagelig.
 
Jeg har falt av vogna (slankevogna, fettvogna whatever…) mange ganger. Jeg prøver å si til meg selv at det var ok, jeg måtte bare krype tilbake igjen, starte på nytt. Problemet er at jeg ikke syns det var ok, jeg mener at hvis jeg syns det er ok å svikte kuren, ja da var jeg ikke dedikert nok i utgangspunktet. Jeg vet at det kan skje igjen, men det er faen ikke ok. Jeg hater det.
 
Er så lei av å syns synd på meg selv, nesten like lei av det som når andre ser på meg og syns synd på meg. Det er nedlatende og svært ydmykende. Jeg vil ikke bli syns synd på, ikke av noen, jeg vil slutte å være så tjukk.
 
Jeg tror at omtrent alle feilrapporterer kaloriinntaket sitt, litt ekstra i helgen, en skjult kalori her og der. Det blir fort 1000 kcal, ikke bra i det hele tatt. Det kan godt hende at vi trenger en pausedag innimellom, men det betyr ikke at vi skal gå helt overbord hver helg. Jeg er sikker på dette har ødelagt mye av min slanking. Skjerpings må til.
 
Jeg har et normalt liv. Travelt på jobb, unger, hjem, hobby. Mye som tar tid, men sannheten er at jeg ikke har det for travelt til å trene. Må bare slutte å si det også. Jeg har ingen unnskyldninger for ikke å trene. Tjukke folk sitter i snitt 2,5 timer mer enn sine slanke medbrødre/-søstre. Forbrenner dermed mye mindre kalorier i løpet av et år. Alt har en sammenheng.
 
Å slanke seg er vanskelig. Å komme i form er vanskelig. Det er likevel ikke så veldig komplisert. Det er ganske ukomplisert, men det er en maraton, ikke en sprint.
 
Det er bare å starte slankekuren: «Beveg den feite ræva di»-slankekuren og spis sunnere.

Legg inn en kommentar