Om å ikke gi opp slankingen

Vi var ute med jobben i går, treretters. Dette er alltid en utfordring, men i og med at jeg hadde fastet i 24 timer og porsjonene var faste (gitt størrelse) så gikk det ok. Suppe, Ørret og dessert. Jeg har regnet på det og mener jeg ikke kom over 1700 kcal. 1900 kcal.

Av og til så blir jeg bekymret for om jeg har utholdenheten som skal til for å gå ned i vekt og å holde meg der. Oddsene er jo ikke akkurat på min side, statistikken er skremmende lesning. Kort fortalt så sier den at 9 av 10 ikke vil klare dette. Hva er det som gjør at jeg er blant de 10% som klarer å slanke seg og i tillegg klarer å ikke legge på seg igjen?

Det er fordi jeg aldri kommer til å gi opp, det kan godt hende jeg kommer til å slanke meg resten av livet. Det får så være, jeg gir bare ikke opp.

Jeg har hatt ok fremgang, ikke eksepsjonell fremgang. Jeg er litt glad for akkurat det. Tidligere har jeg slanket meg i rekordfart, kiloene har rast av meg. Denne gangen går det sakte men sikkert, og kroppen får justert seg underveis.Jeg vet det er tidlig å snakke slik, men skriving om utfordringene er en viktig måte å møte utfordringene for meg.

I det daglige er ting stort sett “på det jevne” for meg, jeg har ingen voldsomme oppturer eller så forferdelige nedturer. Livet er stort sett i likevekt sånn følelsesmessig. Når det kommer til slanking er jeg derimot over hele skalaen, store deppinger for vektpålegg og voldsom glede for noen gram av. Jeg syns det er vanskelig å forklare dette, men de som har lest flere av postene mine her på bloggen ser jo at det er slik det er.

Hvordan kan jeg lykkes når jeg ser at oddsene er så overveldende i mot meg?
Jeg tenker ofte på dette, spesielt da jeg har mine nedturer kommer slike tanker. Jeg har ikke latt meg knekke til nå, gåturene mine er ofte tunge, men jeg sliter meg i gjennom. Jeg legger meg sulten og syns i grunnen ganske synd på meg selv.

Patetisk? Ja, så det holder, men jeg går videre.

NRK viste for en stund siden en dokumentar om et fotball-lag som styrter i Andesfjellene, det er laget en temmelig dårlig spillefilm om hendelsen også. Jeg husket da at jeg hadde lest på en slankeblog om en mann som hadde brukt denne filmen for å motivere seg selv. Jeg husker ikke navnet på bloggen, men dette innlegget er sterkt inspirert av denne ukjente bloggeren (skulle gjerne kreditert denne personen, men jeg finner ikke bloggen igjen). Dokumentarfilmen (som er veldig bra, mye bedre enn spillefilmen) beskriver hvordan personene på laget forsøker å overleve (bl.a. ved å spise sine døde venner). En av de overlevende forteller hvordan han selv og en venn (Roberto) bestemmer seg for å gå etter hjelp. De går gjennom ekstreme, snødekte, tøffe omgivelser i mange dager for å komme til folk som forhåpentligvis kan hjelpe de kameratene som fortsatt er igjen ved flyet. Hver gang de tror de er fremme ser de en ny fjellrekke, det ser uendelig og håpløst ut. Roberto ,kameraten hans,  sier at de må gå tilbake til flyet (der de helt sikkert vil dø), men Nando, som fortelleren heter, er fast bestemt på at de MÅ fortsette.

“Vi kommer helt sikkert til å dø her, ikke sant?” Sier Roberto

“Ja?” Svarer Nando, “Hvis det er slik, så skal jeg dø mens jeg går!”

Jeg kan ikke si når jeg kommer til å nå mine mål, jeg kan ikke si når jeg har en sunn vekt. Det er ikke sikkert det er i sommer, eller neste nyttår. Jeg kan si en ting: Jeg kommer ikke til å snu.

Jeg skal bare komme skikkelig i gang med treningen nå. Jeg vet at hvis jeg ikke gjør noe så vil jeg faktisk dø alt for tidlig. Jeg syns jeg har klart å få til en bra start, jeg syns denne slankekuren er bedre enn noen av de jeg har forsøkt før. Jeg virker nok usikker noen ganger, men vit dette, jeg kommer ikke til å slutte å gå.

Da dør jeg heller mens jeg går.

Legg inn en kommentar