Slankemotivasjon (del 2)

Jeg ser for meg:
“En strand ca. 1982-83. Det var årene før det gikk ad dundas, mine kroppslige toppår så og si. Jeg står og ser opp fra vannkanten på en strand på sør-vestlandet.  Hvordan er jeg kledt? En hvit helt vanlig Levis T-skjorte og en blå bommulsbukse (antakelig av merket Ball) som er brettet opp, jeg er barbeint. Jeg er brun, blid og blond,bbb. Det ligger et seilbrett i sanden på siden av meg og jeg er slank og godt trent. Vi kan like godt legge på litt musikk også: Bowie (Iggy) med China Girl fra Let’s Dance albumet, bare for å få den skikkelige 80-talls feelingen, lissom. Det er sol og det blåser.”Dette er mitt ultimate glansbilde av meg selv.

Jeg har ingen forventninger om å bli slik jeg var da, selv om jeg ikke syns jeg har forandret meg så veldig mye innvendig. Det jeg skulle ønske var at jeg bare kunne komme litt nærmere dette bildet enn det jeg er i dag.Jeg er ikke spesielt nostalgisk, jeg forsøker “å leve i nuet (som de patetiske new-age folkene kverner om)”, eller i hvert fall å ikke se for mye tilbake. Jeg prøver også å ikke planlegge for langt fremover, dette er ikke så lett når du er på slank. Fordi, hvis jeg lever i nuet så er jeg ikke fornøyd med slik jeg er, jeg må få lov å se i alle fall ett år frem, kanskje to.

Jeg har mange delmål før jeg kommer til hovedmålet, og på mange nettsteder og i de fleste slankebøker så står det at jeg må belønne meg selv. Det sa de på alle tre Grete Roede kursene jeg gikk på også (ca. 4000 kroner til helvette det også, sheeet). Tenkte forresten jeg skulle skrive om mine erfaringer med Roede-metoden om noen stunder.

…men tilbake til dette med å belønne seg selv, jeg vet ikke hva jeg skal belønne meg med! Jeg er stort sett fornøyd med det jeg har av materielle goder, jeg er ikke særlig knyttet til ting. Jeg liker å ha et ok musikkanlegg og et ok filmanlegg, men det har jeg. Jeg liker å ta bilder, men har vel stort sett det jeg trenger, jeg har ikke tenkt å ta fotograferingen utover hobbystadiet.

Belønningen bør ikke være noe jeg kan spise, det ville ikke vært lurt.

De to eneste tingene jeg kan tenke meg at kan være motiverende belønning er tanken på å reise eller kanskje kjøpe en ny linse til Fuji’en?

Dette er bare tull, jeg klarer ikke å bygge opp noen større motivasjon av å kjøpe ting eller reiser, min motivasjon må være mye dypere forankret. Og uten å lyve eller å gjøre meg til, så er det faktisk slik at vektnedgangen vil for meg være belønning nok. Ingenting er mer motiverende enn å ta av. Dessuten så er konsekvensene av vekttapet en tilleggsmotivator:

– muligheten til å kjøpe klær. I dag er dette en vits for meg, og det er litt pussig når vi står midt i en fedmeepidemi.
– anledning til å være  uthvilt eller i hvert fall mindre trøtt.
– litt mer attraktiv for min bedre halvdel kanskje, men mange som mister mange kilo ser plutselig så utrolig gamle ut, håper jeg ikke blir en av dem.
– mykere i leddene, bedre rygg og i bedre generell form.

…dette kunne jeg dratt ut i det uendelige, men jeg tror dere forstår hva jeg mener.

Alt det ovennevnte er belønning nok for meg, helt sant!

Legg inn en kommentar