A mean motherfuckin slankemaskin


Jeg var tjukk før jul også, jeg skal ikke lyve om det, men jeg var tjukker i begynnelsen av januar. Det er jo derfor jeg skriver denne bloggen nå: Jeg er tjukk. Tjukkefaen.

Jeg hater å synes synd på meg selv, og prøver alt jeg kan å unngå det. Jeg liker ikke syting. Jeg jobber med saken. Jeg prøver det jeg kan å være positiv, å smile mer, å være snillere, bli tynnere. Det virker kanskje ikke så positivt å kalle seg selv for tjukken, feiten eller tjukkefaen?

Det betyr ikke så mye om jeg kaller meg det eller skriver det her inne. Det som betyr noe er at jeg vet at det er det jeg er. Jeg trenger å innrømme det for meg selv. Forandring starter med erkjennelse. Det er viktig for meg å “sette halen på grisen”, å innrømme dette, være presis og ærlig. Det er litt av motivasjonsfaktoren også, jeg trenger litt “gi faen”-innstilling, litt harde ord for å hamre det inn i skallen.

En annen ting er at jeg prøver å mane fram det som fikk meg til å klare slanking før. Jeg var en stor og tjukk slankemaskin. And baby, I’m back!

Jeg er ikke en fyr som går delvis inn for noe (ikke noe!) Jeg går inn med hele sjelen og hele skjorta. Dette er både en bra og dårlig egenskap. Jeg kan slanke meg som bare faen, eller jeg kan gå bananas i matfatet. Akkurat nå trenger jeg sårt å gå inn for slankekuren 150%.

Jeg kan ikke gå halvhjertet inn for dette hvis jeg skal klare å berge hele hjertet.

Legg inn en kommentar