Når slankingen ikke går helt som man vil

“Never give in. Never. Never. Never. Never” – Winston ChurchillDet er lett å kjede seg. Det er lett å bli lei av å slanke seg, lei av maten og det stadige fokuset. Av og til ønsker jeg bare å gi faen, glemme alt, leve livet som feit. Jeg har ikke lyst til det egentlig, men det er hardt å holde motivasjonen på topp hele tiden.

De andre spiser pizza eller mousaka eller komler eller boller, jeg spiser gratinert blomkål. Godt det altså men de andre alternativene virker bare så mye mer fristende akkurat nå. Det er spesielt vanskelig hvis du er småsyk og ganske sliten av jobb og hverdag.

Vi slankere har vel alle opplevd slike tilbakeslag. Jeg snakker ikke om engangs-slankerne, de teller ikke i denne sammenhengen. Min blogg, mine regler.

Det som betyr noe er hvordan vi reagerer på å få et slag i trynet. Hvis du er av typen som gir opp, ja, da er jo alt slitet du allerede har lagt ned bortkastet. Suksess i dette gamet er for det meste utholdenhet.

“Fall syv ganger, kom deg opp igjen åtte” sier et gammelt Japansk ordtak.

En slankekur er for meg, to steg frem og ett tilbake. Normalt er dette en negativ beskrivelse, men ikke for meg. For meg betyr det at jeg klarer å plukke meg selv opp igjen. For meg blir det heller: ett steg tilbake og så to frem. Hvis du forventer det perfekte, ja da stiller du deg lagelig til for hogg. Det ender bare i skuffelse og skyldfølelse.

Skyldfølelse og skuffelse kan føre til at du bryter ut av en bra tilstand. Ta et steg til siden, forsøk å se objektivt på situasjonen og spør deg selv: “Hvor går jeg herfra?”

Legg inn en kommentar