Om å ikke gi opp slankingen

Vi var ute med jobben i går, treretters. Dette er alltid en utfordring, men i og med at jeg hadde fastet i 24 timer og porsjonene var faste (gitt størrelse) så gikk det ok. Suppe, Ørret og dessert. Jeg har regnet på det og mener jeg ikke kom over 1700 kcal. 1900 kcal.

Av og til så blir jeg bekymret for om jeg har utholdenheten som skal til for å gå ned i vekt og å holde meg der. Oddsene er jo ikke akkurat på min side, statistikken er skremmende lesning. Kort fortalt så sier den at 9 av 10 ikke vil klare dette. Hva er det som gjør at jeg er blant de 10% som klarer å slanke seg og i tillegg klarer å ikke legge på seg igjen?

Det er fordi jeg aldri kommer til å gi opp, det kan godt hende jeg kommer til å slanke meg resten av livet. Det får så være, jeg gir bare ikke opp.
Fortsett å lese «Om å ikke gi opp slankingen»

Om å slanke seg og blogge om det


 
Jeg leser massevis av blogger, stort sett engelskspråklige. Det som slår meg er forholdet mellom mannlige og kvinnelige bloggere, både i antall og i innhold.  Antallet, uten at jeg har foretatt noen tellinger på det, vil jeg anslå er for hver 8 kvinnelige blogger finnes det 1 til 2 menn. Jeg er ganske overbevist at dette tallet også kan overføres til norske forhold.Det er forskjeller i innholdet også. Menn virker mer innbitte, av og til småsinte. Bloggene er oftere anonyme og de skriver ikke så mye om mat. Jenter skriver mye om mat. Kvinnebloggere holder ut lengre, bloggene blir ofte flere år. Det finnes jaggu ikke mange menn som har blogget om slanking i mer enn 3 år.
 

Prosentvis så er flere av de mannlige bloggene humoristiske, de finnes blant kvinnene også, men ikke like mange (prosentvis, som sagt). Jentene er flinkere skribenter, spesielt her hjemme er de bedre å ordlegge seg.. Alt dette er påstander som jeg ikke kan bevise, men mine oppfatninger om slankebloggeverdenen. Det finnes hederlige unntak i blant begge kjønn.Det er ganske mange menn som klarer å “bekjenne”, være personlige etter en stund, men det tar alltid litt tid. Kvinner er ærligere og mer rett på sak fra starten av. Når jeg tenker meg om så syns jeg vel jenter er flinkere på dette med følelser i den analoge verdenen også (les: virkelige, ikke-digitale).
 
Det er mange unge jenter som blogger om slanking, menn er mellom 30 og 55 stort sett. Det er idiotisk mange unge jenter som tror de er overvektige og at de trenger å slanke seg, og de blogger om det, og de er ikke overvektige! Dette virker bare som en videreføring av de såkalte rosabloggene. Det finnes heldigvis bedre kvinnelige bloggere enn disse “bærtebloggene”. Det der er en annen verden, en verden jeg ikke kjenner meg igjen i, og som jeg ikke vil være en del av.

 
Jeg kjenner selv at det er godt å være litt anonym, gjemme meg litt bak sladden. Vi menn, det virker som om vi har mer problemer med å “face” verden. I alle fall så har jeg det når det gjelder slankingen min. Det er meningen at jeg skal gå public en dag, jeg skal stå frem som den slankeren jeg er. Først skal jeg ta bort anonymiseringen på bildene, så skal jeg stå frem med fullt navn.
 
Jeg skal ta bort anonymiteten (bildemessig) når det har gått 100 dager og jeg skal sette navnet mitt på bloggen når jeg har tatt av 40 kilo. Jeg lover, på ære og samvittighet.

Sporene etter et fett liv


 
Våre feite liv er proppfulle av ting som minner oss på hvor tykke vi er. Vanlige folk, tynne folk, har ikke 6-7 forskjellige størrelser bukser eller skjorter liggende. Jeg har. Jeg har T-skjorter liggende der ermene rekker langt ned på underarmen. Klærne er som årringer på trærne, jeg husker da den buksa passet og jeg husker da den skjorta ikke satt som et pølseskinn. Jeg kan lese garderoben som en dagbok. Jeg kan se hvor jeg var vektmessig på klærne mine.
 
Det sto lenge en avdanka romaskin på loftet. Der sto det også en ergometersykkel. Det sto enda en i garasjen, en velbrukt, utslitt en. I dag har jeg en ellipsemaskin som jeg har store planer om å slite ut.
 
I medisinskapet da? Jada, der er det Herbalife, Nutrilett, Xcenical, Reductil, Redusan, Expedria(?) og en rekke andre mer eller mindre suspekte, og mer eller mindre effektfulle preparater. Tror jeg talte 12 krukker/bokser med forskjellige remedier sist jeg så etter.
 
Det ligger 4-5 medlemskort til i hvert fall tre forskjellige treningssentre i en skuff et eller annet sted.
 
Det verste er likevel monsterbuksene som ligger i et hjørne oppe på en kommode på soverommet, de er et trist minne om min fethet på sitt mest uhyggelige. Jeg hater dem, men de skal få lov å ligge der som et skrekkens eksempel på hva jeg har tillatt meg å bli.
 
Jeg har mange vonde minner fra prøverom. Det er ikke grenser på hvor mange ganger noen har kjøpt klær til meg i gave som ikke passet. De ligger et eller annet sted, med merkelappen fortsatt på. Jeg liker klær, alltid gjort det,  men det er fortsatt traumatisk å prøve klær i butikker. Rettere sagt, jeg gjør det bare ikke. Jeg kjøper ting jeg tror vil passe.
 
Jeg har valgt å la sporene være der foreløpig, de skal være en spore til inspirasjon og motivasjon. Det kan godt hende at jeg kaster alt etter hvert, men akkurat nå så syns jeg at jeg fortjener alle de vonde minnene. Alle “greiene” skal få stå der som et skrekkkabinett over feithetens forbannelse. Inntil jeg er klar for den store livsrengjøringen.
 
Gleder meg til sommeren 2015, slank og klar for nye klær.