Kilosofiske betraktninger om slankeråd

gaffel

I begynnelsen av en slankekur, men ikke helt i begynnelsen, når folk begynner å se hva du holder på med så kommer ofte denne replikkvekslingen:

– Jøss, har du tatt av?
– Ja, jeg har jo tatt av litt
– Jeg ser det godt, hvor mye har du klart å ta av da?
– ca. 15 kilo har det vel blitt nå
– jaja, mesteparten er sikkert vannvekt

Så står du der da, og tenker: Takk skal du faen meg ha, for at du får meg til å føle meg som en idiot.
Det er to poeng i denne historien: For det første så skulle man tro at kiloene forsvant fra en dag til en annen, at de liksom bare rant av. Da det i virkeligheten kan ha tatt 2-3 måneder, for det andre: Hold kjeft hvis du ikke har noe hyggelig å si!

Si noe motiverende, oppmuntrende og fint, hold surmulingen for deg selv. Eventuelt så kan du baksnakke meg, jeg gir faen, så lenge jeg ikke trenger å høre på de sure oppgulpene dine.

Det er bare ikke motiverende å komme med slike ugjennomtenkte observasjoner. En annen ting som ikke er motiverende er når folk forteller at vi er tjukke, noen idioter tror at hvis jeg bare forteller den personen hvor feit han er så tar han seg nok sammen og slanker seg. Denne typen folk er de som til slutt får egne barn som de tillater at går til tjukke folk og forteller at de er feite. Jeg skylder ikke på barna, men foreldrene er faen meg evneveike og burde ikke fått lov å oppdra unger.

Nok om dumme folk.

Jeg venter fortsatt på at folk skal si at de ser jeg har slanket meg, kona sier det jo. MEN ærlig talt så er ektefeller på en måte forpliktet til å si det. Det er ikke det at jeg ikke setter pris på det, men at kona heier på meg skulle bare mangle.
De beste komplimentene er de som kommer fra personer som ikke en gang liker meg, hehe.

Har lest en temmelig radikal bok forresten: The 4-hour body av Timm Ferris.
Den handler blant annet om slanking, men om mye mer også. Om det å forandre seg. Den inneholder mye tull og udokumenterte påstander, men den inneholder også mye inspirerende lesning. De amerikanerne vet å piske opp stemningen, og jeg ble litt mer motivert av å lese den boken. Den er nesten 600 sider men meget lettlest.