Slankefeil og fallgruber

vekt_go_run

Jeg har slanket meg av og på i mange år, jeg har tatt av og lagt på meg mer enn 20 kilo mange ganger. Jeg har tatt av og lagt på meg enda mer noen ganger. For å ikke feile må jeg se på hva som gjør at det går galt.

Jeg er bedre rustet nå enn noen gang, jeg vet mer og jeg er mer motivert. Eller, jeg er annerledes motivert. Det handler faktisk om liv eller død. Dramatisk, I know, men slik er det. Det er nå det må skje.

Jeg har lest minst 100 bøker om å slanke seg, om dietter, om trening, om motivasjon og helse. Jeg leser tre akkurat nå. Kunnskap er en stor motivasjonsfaktor, og jeg begynner endelig å se essensen i alle bøkene.

Når jeg vet så mye, hvorfor går det likevel galt gang på gang?

Kunnskap når bare så langt, når hungeren setter inn så tar instinktene over. Litt av grunnen er helt sikkert at jeg ikke vil ha det ubehagelig. Det er ubehagelig å gå ned i vekt. Kroppen skal endres, vaner skal endres, faen, hele livet skal endres. Jeg må tåle ubehag i en lang periode fremover. Livet må leves utenfor komfortsonen en laaang tid.

Jeg har bestemt meg for å omfavne ubehaget. Ubehaget er beviset på at noe skjer, at det går i riktig retning. Jeg må forsøke å søke ubehaget i stedet for å løpet fra det.

Carpe Ubehaget!

– trøsten er at det blir lettere etter hvert.

Jeg må også endre fokuset fra det endelige målet til veien. Veien er målet. En annen måte å si det på er at jeg må fokusere mye mer på kortsiktige mål og mindre på det endelige målet. Jeg har jo lagt en to ukers plan nå, men jeg må bli enda mer detaljfokusert. Ta mindre steg. En uke, en dag, en formiddag, ettermiddag, en time. En time om gangen. Klarer jeg en time så klarer jeg en time til osv. Kanskje jeg til og med må gå ned på dagsnivå i planleggingen min? Jeg lærer etterhvert og jeg gjør alt som må til.

Jeg må se på rutinene/vanene mine om det er noe jeg absolutt må endre. Er det noen av mine faste gjøremål og vaner som hindrer at jeg klarer å slanke meg? Har jeg noen psykologiske hang-ups som er i veien? Jeg vet om tre (men kommer sikkert på flere etterhvert):

1.) Jeg spiser alltid alt som er på tallerkenen – det trenger jeg ikke gjøre!
2) Jeg forsyner meg «alltid» mer enn en gang – det trenger jeg heller ikke gjøre!
3) Jeg tenker for mye på at jeg skulle ha trent i stedet for å gjøre det!

Jeg skal forsøke å stoppe opp, trekke pusten, og gjøre ting annerledes, Dette tar tid, men det kan la seg gjøre.

Jeg må lære av tidligere feil!
Hva har skjedd som har gjort at det har gått galt før?
Jeg er en trøstespiser, når livet går meg i mot så spiser jeg. Jeg blir barnslig og destruktiv som faen, jeg vet det er galt men gjør det likevel. Dette er ekstremt vanskelig å endre på. Jeg står midt i situasjonen, jeg vet at det er galt, likevel så gjør jeg det. Jeg forstår det bare ikke. Hvis noen har noen gode tips så mottas de med stor takk.

Jeg faller av slanking når jeg blir syk. Jeg har satt likhetstegn med trening og slanking/kosthold. Jeg sier til meg selv at jeg må ha mer næring når jeg ligger syk. Det er ikke slik, jeg får det jeg trenger. Det at jeg ikke klarer å trene betyr ikke at jeg ikke kan tenke på hva jeg putter i meg. Dette skal jeg klare.

Jeg MÅ tro at jeg kan klare å forandre meg for at endringer skal skje. Når jeg skriver dette er det fordi at da tenker jeg gjennom sakene, jeg blir mer bevisst hva jeg skal gjøre. Bloggen er like mye en psykologisk terapisesjon for meg selv og det hjelper meg å klare det.

Jadda, dette går nok bra 😉

A mean motherfuckin slankemaskin


Jeg var tjukk før jul også, jeg skal ikke lyve om det, men jeg var tjukker i begynnelsen av januar. Det er jo derfor jeg skriver denne bloggen nå: Jeg er tjukk. Tjukkefaen.

Jeg hater å synes synd på meg selv, og prøver alt jeg kan å unngå det. Jeg liker ikke syting. Jeg jobber med saken. Jeg prøver det jeg kan å være positiv, å smile mer, å være snillere, bli tynnere. Det virker kanskje ikke så positivt å kalle seg selv for tjukken, feiten eller tjukkefaen?

Det betyr ikke så mye om jeg kaller meg det eller skriver det her inne. Det som betyr noe er at jeg vet at det er det jeg er. Jeg trenger å innrømme det for meg selv. Forandring starter med erkjennelse. Det er viktig for meg å “sette halen på grisen”, å innrømme dette, være presis og ærlig. Det er litt av motivasjonsfaktoren også, jeg trenger litt “gi faen”-innstilling, litt harde ord for å hamre det inn i skallen.

En annen ting er at jeg prøver å mane fram det som fikk meg til å klare slanking før. Jeg var en stor og tjukk slankemaskin. And baby, I’m back!

Jeg er ikke en fyr som går delvis inn for noe (ikke noe!) Jeg går inn med hele sjelen og hele skjorta. Dette er både en bra og dårlig egenskap. Jeg kan slanke meg som bare faen, eller jeg kan gå bananas i matfatet. Akkurat nå trenger jeg sårt å gå inn for slankekuren 150%.

Jeg kan ikke gå halvhjertet inn for dette hvis jeg skal klare å berge hele hjertet.

Bli snill med deg selv

Ros og oppmuntring er viktig for å klare å opprettholde motivasjon. Nå er det ikke slik at jeg ønsker å gå rundt å tigge om at folk roser meg, dessuten har jeg ikke tatt av nok til at folk legger merke til det av seg selv (ikke enda, men bare vent). Så hva skal jeg gjøre for at jeg ikke skal miste motivasjonen? For meg handler det om å ivareta min indre motivasjon (ja det høres “corny” ut), om å være flink til å oppmuntre meg selv og om å ta i bruk de knep som finnes. Det er ikke så dumt å ta seg tid til å rose seg selv.

Gjenta noe mange nok ganger, til slutt blir det en sannhet, til slutt tror du på det. Jeg må rett og slett være den ivrigste i min egen fanklubb. Dette er lettere sagt enn gjort for en tjukk mann, en mann som har slitt med selvbilde (og andres bilde av en) over ganske mange år. Det er mange negative år som skal avlæres. Alle mine slankekurer har startet med negative tanker om meg selv og den svære kroppen min. Jeg ville slanke meg fordi jeg ble kvalm av bilder av meg selv. Hver gang det gikk til helvete (les: hver eneste gang) var jeg nådeløs med meg selv og min egen misslykkethet. Jeg forventet “den perfekte slankekuren”.

Det er faen meg på tide å skifte fokus.

Den perfekte kuren finnes ikke. Alle feiler fra tid til annen. Jeg må være snillere med meg selv, gi meg selv en ny sjanse. Begynne på nytt, le og lære av tidligere nederlag, men ikke dvele ved dem.

Jeg leste et sted at jeg ikke skal si noe til meg selv, som jeg ikke ville sagt til noen andre. Det er et godt råd. Jeg må ikke være så hard med meg selv. Det er ganske utrolig hvordan vi kan finne på å behandle oss selv. Vi sier ting til vårt eget speilbilde som vi aldri ville finne på å si til en kamerat eller, til og med, til en vi ikke kjenner. Hva ville jeg sagt hvis en god venn kom til meg med de samme problemene som jeg har? Jeg må huske på at å si nedlatende ting til seg selv bare fører galt av sted.

Jeg må ikke henge meg opp i detaljer. Jeg mister den totale oversikten når jeg gjør det. Jeg skal forsøke å klare å spørre meg selv hva jeg gjør rett når jeg får ønskede resultater, og slutte å spørre meg selv om hva jeg gjør feil når resultatene ikke kommer.

Jeg må se muligheter (og ikke være så tøff med meg selv).

Takler jeg en vektoppgang?

Jeg er stort sett en optimistisk person, men det å ikke veie meg på flere dager får frem pessimisten i meg. Jeg kjenner at jeg sitter her og forbereder meg på det verste. Hva skal jeg gjøre hvis vekten viser oppgang på søndag, hvordan bør jeg forholde meg?

Leste at det er hvordan man takler nederlag som skiller menn fra pyser. Er jeg typen som spinner ut av kontroll og opp i matfatet, eller er jeg den som bretter opp ermene og sier at jeg skal jaggu vise den  der vektgudinnen? Er usikker på hvor godt jeg kjenner meg selv.

Jeg må si til meg selv, om igjen og om igjen, tilbakeslag er midlertidige, det ligger bedre ting lenger fremme på veien. Det er lett å gi opp, og se bort fra alt nedlagt arbeid. To steg frem og ett tilbake, sakte men sikkert fremover. Jeg har bygget et solid fundament, og hardt arbeid vil virke i det lange løp.

Hvis det blir oppgang på søndag så skal jeg prøve å ta et steg til siden, se objektivt på det som har skjedd. Ta tak i det som må tas tak i, og i alle fall ikke skylde på noen andre. Prøve å innfinne meg med hva som har skjedd og planlegge hva jeg skal gjøre for at det ikke skal skje igjen. Det er så lett å sitte her og skrive dette, det er verre å være like rasjonell i helga.

Hvis det er alvorlig oppgang så vil jeg gjennomgå målene og milepælene mine. Er jeg for optimistisk, er målene urealistiske? Er målene for lite fleksible? Mål skal være konkrete og, eh, målbare. Det betyr ikke at de ikke kan endres underveis, jeg vil vurdere dette etter veieseansen i morgen.

Jeg vet at jeg har satt et tøft (kanskje litt for tøft…) vektmål for denne uka.

Er jeg for opptatt av dette? visst faen er jeg det, men slik er jeg. Jeg er en 100% type. Jeg liker ikke å engasjere meg halvveis, jeg klarer ikke å engasjere meg halvveis. Da er jeg rett og slett ikke engasjert nok og mister interessen.

Jeg skal nok overleve et tilbakeslag, jeg vil så inderlig klare dette at jeg ikke lar meg knekke, uansett. Tror jeg.