Takler jeg en vektoppgang?

Jeg er stort sett en optimistisk person, men det å ikke veie meg på flere dager får frem pessimisten i meg. Jeg kjenner at jeg sitter her og forbereder meg på det verste. Hva skal jeg gjøre hvis vekten viser oppgang på søndag, hvordan bør jeg forholde meg?

Leste at det er hvordan man takler nederlag som skiller menn fra pyser. Er jeg typen som spinner ut av kontroll og opp i matfatet, eller er jeg den som bretter opp ermene og sier at jeg skal jaggu vise den  der vektgudinnen? Er usikker på hvor godt jeg kjenner meg selv.

Jeg må si til meg selv, om igjen og om igjen, tilbakeslag er midlertidige, det ligger bedre ting lenger fremme på veien. Det er lett å gi opp, og se bort fra alt nedlagt arbeid. To steg frem og ett tilbake, sakte men sikkert fremover. Jeg har bygget et solid fundament, og hardt arbeid vil virke i det lange løp.

Hvis det blir oppgang på søndag så skal jeg prøve å ta et steg til siden, se objektivt på det som har skjedd. Ta tak i det som må tas tak i, og i alle fall ikke skylde på noen andre. Prøve å innfinne meg med hva som har skjedd og planlegge hva jeg skal gjøre for at det ikke skal skje igjen. Det er så lett å sitte her og skrive dette, det er verre å være like rasjonell i helga.

Hvis det er alvorlig oppgang så vil jeg gjennomgå målene og milepælene mine. Er jeg for optimistisk, er målene urealistiske? Er målene for lite fleksible? Mål skal være konkrete og, eh, målbare. Det betyr ikke at de ikke kan endres underveis, jeg vil vurdere dette etter veieseansen i morgen.

Jeg vet at jeg har satt et tøft (kanskje litt for tøft…) vektmål for denne uka.

Er jeg for opptatt av dette? visst faen er jeg det, men slik er jeg. Jeg er en 100% type. Jeg liker ikke å engasjere meg halvveis, jeg klarer ikke å engasjere meg halvveis. Da er jeg rett og slett ikke engasjert nok og mister interessen.

Jeg skal nok overleve et tilbakeslag, jeg vil så inderlig klare dette at jeg ikke lar meg knekke, uansett. Tror jeg.