En kveldsspisers bekjennelser

 
Jeg har vært innom det før, og jeg kommer nok til å komme innom det flere ganger. Jeg spiser  for mye for sent om kvelden. Noen ganger er det en følelsesmessig trigger som setter i gang spisingen, andre ganger skjer det uten noen tilsynelatende årsak. Nå er det slik at jeg tror på årsak og virkning, jeg tror alle handlinger skjer av en grunn. Bevisst eller ubevisst. Siden jeg i mange av mine kveldsraid i kjøleskaper er tilsynelatende uforklarlige, så må de være ubevisste, logisk eller? Spiser jeg fordi jeg kjeder meg? Nei, jeg kjeder meg aldri. Fakta faen, og irriterende for folk rundt meg, men jeg kjeder meg aldri.
 
Altså blir jeg styrt av noe jeg ikke helt vet hva er. Jeg har forsøkt å tenke om det er når jeg er lei meg (noe som det kan være, men ikke et mønster) eller når jeg er glad. Det er like ofte begge deler, noe som jo kan tyde på at sinnsstemningen ikke har noen betydning. Kanskje det rett og slett bare er det at kroppen sier i fra at nå må den få næring.
 
Hvilke dager skjer dette? Jo, ofte skjer det etter intense/travle dager enten på jobb eller hjemme. Ofte skjer det på dager jeg, frem til jeg knekker, føler at jeg har gjort det veldig bra slankemessig. Det kan synes som om dette er mønsteret jeg har sett etter. Jeg får en helt spesiell følelse de dagene, huden kjennes stram i ansiktet, dobbelthaken kjennes betydelig mindre og jeg kjenner meg litt manisk (går det an å si “litt manisk”?). Svært ofte så skjer det en dag som følger av en veldig bra slankedag (eller to).
 
Alt det jeg lister opp her tyder på at det som skjer er at kroppen skriker etter næring. Det som virker så uforklarlig til å begynne med, ser mer innlysende ut nå.
 
Fortsett å lese «En kveldsspisers bekjennelser»

Slankemotivasjon (del 2)

Jeg ser for meg:
“En strand ca. 1982-83. Det var årene før det gikk ad dundas, mine kroppslige toppår så og si. Jeg står og ser opp fra vannkanten på en strand på sør-vestlandet.  Hvordan er jeg kledt? En hvit helt vanlig Levis T-skjorte og en blå bommulsbukse (antakelig av merket Ball) som er brettet opp, jeg er barbeint. Jeg er brun, blid og blond,bbb. Det ligger et seilbrett i sanden på siden av meg og jeg er slank og godt trent. Vi kan like godt legge på litt musikk også: Bowie (Iggy) med China Girl fra Let’s Dance albumet, bare for å få den skikkelige 80-talls feelingen, lissom. Det er sol og det blåser.”Dette er mitt ultimate glansbilde av meg selv.

Jeg har ingen forventninger om å bli slik jeg var da, selv om jeg ikke syns jeg har forandret meg så veldig mye innvendig. Det jeg skulle ønske var at jeg bare kunne komme litt nærmere dette bildet enn det jeg er i dag.Jeg er ikke spesielt nostalgisk, jeg forsøker “å leve i nuet (som de patetiske new-age folkene kverner om)”, eller i hvert fall å ikke se for mye tilbake. Jeg prøver også å ikke planlegge for langt fremover, dette er ikke så lett når du er på slank. Fordi, hvis jeg lever i nuet så er jeg ikke fornøyd med slik jeg er, jeg må få lov å se i alle fall ett år frem, kanskje to.

Jeg har mange delmål før jeg kommer til hovedmålet, og på mange nettsteder og i de fleste slankebøker så står det at jeg må belønne meg selv. Det sa de på alle tre Grete Roede kursene jeg gikk på også (ca. 4000 kroner til helvette det også, sheeet). Tenkte forresten jeg skulle skrive om mine erfaringer med Roede-metoden om noen stunder.

…men tilbake til dette med å belønne seg selv, jeg vet ikke hva jeg skal belønne meg med! Jeg er stort sett fornøyd med det jeg har av materielle goder, jeg er ikke særlig knyttet til ting. Jeg liker å ha et ok musikkanlegg og et ok filmanlegg, men det har jeg. Jeg liker å ta bilder, men har vel stort sett det jeg trenger, jeg har ikke tenkt å ta fotograferingen utover hobbystadiet.

Belønningen bør ikke være noe jeg kan spise, det ville ikke vært lurt.

De to eneste tingene jeg kan tenke meg at kan være motiverende belønning er tanken på å reise eller kanskje kjøpe en ny linse til Fuji’en?

Dette er bare tull, jeg klarer ikke å bygge opp noen større motivasjon av å kjøpe ting eller reiser, min motivasjon må være mye dypere forankret. Og uten å lyve eller å gjøre meg til, så er det faktisk slik at vektnedgangen vil for meg være belønning nok. Ingenting er mer motiverende enn å ta av. Dessuten så er konsekvensene av vekttapet en tilleggsmotivator:

– muligheten til å kjøpe klær. I dag er dette en vits for meg, og det er litt pussig når vi står midt i en fedmeepidemi.
– anledning til å være  uthvilt eller i hvert fall mindre trøtt.
– litt mer attraktiv for min bedre halvdel kanskje, men mange som mister mange kilo ser plutselig så utrolig gamle ut, håper jeg ikke blir en av dem.
– mykere i leddene, bedre rygg og i bedre generell form.

…dette kunne jeg dratt ut i det uendelige, men jeg tror dere forstår hva jeg mener.

Alt det ovennevnte er belønning nok for meg, helt sant!

Å sette mål for slankekuren

“Den største faren for de fleste av oss er ikke at vi sikter for høyt og ikke treffer målet, men at vi sikter for lavt og at vi når det” – Michelangelo

 

Jeg har lest meg opp på temaet målsetting, ganske mange bøker har blitt lest, men faktum er fortsatt dette: Jeg sliter med å sette meg mål (og jeg sliter med å nå mine mål).
Rettelse: Jeg har mislyktes forferdelig i å nå de målene jeg har satt. Jeg tror at jeg ubevisst, og delvis bevisst, saboterer mine muligheter til å klare dem. Jeg må gjøre noe annerledes, men hva?Jeg har lest to bøker av Tom Venuto (http://www.burnthefatblog.com/). På meg så virker det som om han vet hva han snakker om. Han har noen fine tanker om å sette seg mål.

 

Han sier at jeg trenger klart definerte, nedskrevne mål. Jeg mener at jeg alltid har hatt det, men jeg valgte å lese videre, og jeg skal forsøke å følge rådene hans.
Kanskje jeg har feilet når det gjaldt “klart definerte” (antakelig). Jeg har alltid skrevet ned målene mine, ikke på papir men på skjermen (det nye “papiret” ikke sant?).
Jeg må lære meg å være mye mer spesifikk, jeg må skrive ned NØYAKTIG hva som er målene mine! Som tidligere nevnt så er jeg ganske sikker på mine kunnskaper om vekttap, og jeg har slanket meg i ca. 25 år. Så jeg er altså klar over at det å vite hva man skal gjøre ikke alltid er nok, men jeg velger å tro at det er en fordel.

Hvorfor i helsikke er de da så vanskelig for meg å ta av eller sagt på en annen måte, å nå mine mål?
Hvordan bruker jeg kunnskapen min i praksis, hvordan kan jeg forandre meg? Jeg må gjøre noe feil på et eller annet nivå, for jeg har gjort alt det som bøkene mine har fortalt meg at jeg skal gjøre. Jeg må forandre tenkesettet mitt, for å sitere den store Dylan: Gotta change my way of thinking.

Venuto skriver at et mål er “broen” mellom det å vite hva man skal gjøre og å gjøre det man vet.

Fortsett å lese «Å sette mål for slankekuren»

Slankemotivasjon

«LETT DU HADDE VUNNET SPILLET, HVIS DU RIKTIG HADDE VILLET.»
– Henrik Ibsen

Er det slik som Ibsen sier: At hvis jeg vil det nok så er jeg nødt til å klare det?
Hva betyr det å “riktig hadde villet”?
Det er vel derfor jeg har mislyktes så mange ganger da, fordi jeg ikke har vært nok motivert, viljen har ikke vært sterk nok. Og jeg som trodde jeg ville det av hele mitt  hjerte (vi kan godt være litt svulstige, vi namedropper jo Ibsen her, for God’s sake). Motivasjon er viktig, og det som motivere meg er dette:

Min topp 6 motivasjonsliste.

1.  Vektnedgang

Bare det å se at vekten går nedover er den sterkeste motivasjon jeg kan finne, og på mange måter tror jeg at det er den eneste motivasjonen jeg vil trenge. Så enkelt er det jo selvsagt ikke, det er dager (uker) der vekten står stille, hva skal da få meg til ikke å gi opp? Kanskje vektnedgang ikke er det viktigste (Hva er det jeg sier!)?

Flere punkter:
Fortsett å lese «Slankemotivasjon»