Viktig om skriving av slankeblog

Viktig om skriving av slankeblog

Jeg kan ikke se på innleggene mine, de som jeg har skrevet tidligere, og tenke at det kan jeg ikke skrive om.

Denne bloggen handler om å forbedre meg, om å bli flinkere til å gjøre de riktige tingene. Om å luke bort de tingene som ikke virker for meg.
Derfor vil mange innlegg handle om de samme tingene. Dere lesere kan velge om dere vil gå bakover i innleggene. Da vil dere kunne se hvor jeg feilet og hva jeg gjorde rett. For meg er det de nye innleggene som teller. De siste artiklene er der jeg er i dag, og noen ganger vil det jeg skriver om være litt likt gamle artikler. Min blog mine regler.

Jeg er nødt til å ta opp gamle ideer til revurdering. Jeg er nødt til å endre mønster eller mål dersom jeg ikke kommer videre. Jeg innrømmer at denne bloggen er mest for meg selv, jeg prøver på en måte å ansvarliggjøre meg selv. Står det her så er det sant, på en måte.

En eller annen sa en gang at galskap er “å gjøre det samme hele tiden og å forvente et ulikt resultat”.

Viktig å huske på:

– Jeg må starte forsiktig, med små mål. Ikke bli for opptatt av det totale antall kilo som skal av, men fokusere på en kilo om gangen. Dette sliter jeg med, utålmodighet er min største last. Jeg vil at alt skal skje så fort. Jeg satte jo opp en 55 ukers plan, så en to ukers plan. Jeg bør nok gå enda mindre ned på detaljplanen.

– En eller to små helsemessige forandringer i uken er nok. Usikker på hva jeg mener her, jeg konsentrerer meg om kiloer og da må kosthold komme først og deretter må mosjon på timeplanen.

– Trening er ikke alltid det kroppen min vil ha, men det er det den trenger. Etterpå føles det alltid bra. Det sies at det ikke er mulig å trene seg ned i vekt. Jeg ser den, men det mentale er så viktig. Trening brenner litt kalorier, leddene og musklene blir bedre og så har jeg ikke lyst å «ødelegge» treningsøkta med å spise feil.

– Å leve sunt er ikke alltid det enkleste valget. Det er så mange raske kalorier der ute, og de er fristende som faen. Jeg jobber med å lære meg å spise balansert, jeg har ikke så stor på de helt ensretta diettene. Det betyr ikke at jeg ikke ser at vitenskapen bak lavkarbo begynner å bli sterk. Øke proteininntak og minke tomme karbohydrater virker fornuftig.

– Finn nye utfordringer. Jeg er en utålmodig mann. Det er derfor viktig å variere trimturene min, gjøre litt andre ting, ikke la treningen bli kjedelig. Jeg må hele tiden sette nye mål, små spill og konkurranser med meg selv. Litt lengre for hver dag, litt fortere, litt bedre (for å si det med Daft Punk).

– Jeg tror jeg kan klare dette, jeg klarer å være bestemt nok og motivert nok!

…og, ja, jeg vet at det var Einstein som sa det der smarte om å vente forandring lengre oppe i innlegget.

Snakkes

Får jeg lov å skrive slankeblog?

For en stund siden da jeg kjørte til jobben hørte jeg  en selvreklame for Herreavdelingen , der Finn Bjelke og Yan Friis kjører veivals over bloggerne. Nå tror jeg vel det er de såkalte rosabloggerne som var ment som hoggestabbe, men jeg følte meg litt truffet jeg også. Essensen var at vi blogger kunne jo for faen ikke skrive så vi skulle la være. Og de vrælte ut at “de ga vel pokker i om du har kjøpt nye sko!”. Nå er  det jo slik at det herrene Bjelke og Friis bedriver og har bedrevet de siste 45(?) årene er temmelig likt blogging, bare på andre medium.

Om du lærer deg å skrive i Puls, Beat, Det Nye eller gjennom prøving og feiling for radio, så er det ikke så ulikt våre bloggeres famlende forsøk på ytringer. En annen ting er jo at vi hører ikke på herreavdelingen fordi de er så smarte, nei det er fordi de har klart å gjøre drittpreik til en kunst (og fordi de har greie på musikk selvsagt).

Jeg liker de to ovennevnte herrene og jeg ble ikke så veldig såret over utspillet, men la oss nå lære oss å bli flinke gjennom å skrive våre beskjedne blogger. Når vi er gode nok så kan dere begynne å lese bloggene våre dere også.

Syns forresten slankeboka til Finn Bjelke (sammen med han der andre helt uforglemmelige karen) er veldig fin. Litt enkel, men fin.

Jeg har veldig få lesere hver dag, tusen takk for at dere tar dere tid alle sammen. Dere er forresten 5 minutter inne på bloggen min, i gjennomsnitt ,hver gang dere er innom.

…men jeg skriver mest for meg selv (beklager alle fans), jeg gjør det for å holde slankefokus, for å ansvarliggjøre meg selv så og si. Det kan være morsomt å ha for ettertiden, og kanskje jeg lærer å skrive underveis.

Snakkes/blogges/skrives i morgen eller senere…

Den anonyme slankeren

Da jeg startet denne bloggen, tenkte jeg en del på om jeg skulle være anonym eller bare hoppe i det med fullt navn og bilde. Jeg valgte å være anonym, midlertidig anonym.

Jeg har slitt med overvekt i mer enn 30 år, og jeg mener jeg har erfaringer som kan være verdt å dele med andre. Jeg leser en god del blogger, deriblant slankeblogger, og jeg fant fort ut hvordan min blogg skulle “høres ut”. Jeg hater sutring, men jeg liker ærlighet. Noen ganger er grensen hårfin, men jeg håper å klare balansegangen. Jeg skal prøve å være en alvorlig men noen ganger en morsom blogger. Det at jeg har valgt å være anonym gjør at jeg kan si mer, at jeg tør å være enda mer ærlig. Når det er sagt så vet jeg jo at anonymitet på nettet er en illusjon, de som vil kan lett finne ut hvem jeg er. Jeg har bare valgt å ikke kringkaste det.

Det viktigste med bloggen er å være ærlig, å tørre å komme ut med rå, usensurerte ytringer. Jeg vil at innleggene skal føles ekte og reflektere mine maniske opp- og nedganger når det gjelder slanking. Noen ganger glad, andre ganger sint eller sur, noen ganger morsom, i bunn og grunn litt av alt, så lenge jeg kan si at alt er sant og alt er meg.

Jeg skriver ikke dette for å hjelpe andre først og fremst, men for å hjelpe meg selv. I det virkelige livet er jeg ikke en person som betror meg så mye til andre, spesielt ikke når det kommer til slike private ting som min egen vekt.
Det er kun en kamerat og min kone som vet at jeg skriver denne bloggen, og slik mener jeg det skal være fremover. Det gjør at jeg kan si ting som jeg kanskje ellers ikke ville turt.

Den andre grunnen til at jeg skriver er for å holde meg selv ansvarlig, for å ikke skli ut, for ikke å glemme at dette tar tid og at jeg må være fokusert. Jeg trenger denne bloggen.

Til å begynne med var det alt som betydde noe, men etter hvert har jeg begynt å lure litt på hvem som leser bloggen, og om de syns den er ok? Det er ikke det viktigste, men jeg har begynt å tenke litt på det. jeg sjekker jo statistikken og leserne er ikke mange, men jeg skriver jo aller mest for meg selv uansett.

Er det andre der ute som blogger om slanking i all hemmelighet? Hva er så deres erfaringer? Jeg bare lurer.

Om å slanke seg og blogge om det


 
Jeg leser massevis av blogger, stort sett engelskspråklige. Det som slår meg er forholdet mellom mannlige og kvinnelige bloggere, både i antall og i innhold.  Antallet, uten at jeg har foretatt noen tellinger på det, vil jeg anslå er for hver 8 kvinnelige blogger finnes det 1 til 2 menn. Jeg er ganske overbevist at dette tallet også kan overføres til norske forhold.Det er forskjeller i innholdet også. Menn virker mer innbitte, av og til småsinte. Bloggene er oftere anonyme og de skriver ikke så mye om mat. Jenter skriver mye om mat. Kvinnebloggere holder ut lengre, bloggene blir ofte flere år. Det finnes jaggu ikke mange menn som har blogget om slanking i mer enn 3 år.
 

Prosentvis så er flere av de mannlige bloggene humoristiske, de finnes blant kvinnene også, men ikke like mange (prosentvis, som sagt). Jentene er flinkere skribenter, spesielt her hjemme er de bedre å ordlegge seg.. Alt dette er påstander som jeg ikke kan bevise, men mine oppfatninger om slankebloggeverdenen. Det finnes hederlige unntak i blant begge kjønn.Det er ganske mange menn som klarer å “bekjenne”, være personlige etter en stund, men det tar alltid litt tid. Kvinner er ærligere og mer rett på sak fra starten av. Når jeg tenker meg om så syns jeg vel jenter er flinkere på dette med følelser i den analoge verdenen også (les: virkelige, ikke-digitale).
 
Det er mange unge jenter som blogger om slanking, menn er mellom 30 og 55 stort sett. Det er idiotisk mange unge jenter som tror de er overvektige og at de trenger å slanke seg, og de blogger om det, og de er ikke overvektige! Dette virker bare som en videreføring av de såkalte rosabloggene. Det finnes heldigvis bedre kvinnelige bloggere enn disse “bærtebloggene”. Det der er en annen verden, en verden jeg ikke kjenner meg igjen i, og som jeg ikke vil være en del av.

 
Jeg kjenner selv at det er godt å være litt anonym, gjemme meg litt bak sladden. Vi menn, det virker som om vi har mer problemer med å “face” verden. I alle fall så har jeg det når det gjelder slankingen min. Det er meningen at jeg skal gå public en dag, jeg skal stå frem som den slankeren jeg er. Først skal jeg ta bort anonymiseringen på bildene, så skal jeg stå frem med fullt navn.
 
Jeg skal ta bort anonymiteten (bildemessig) når det har gått 100 dager og jeg skal sette navnet mitt på bloggen når jeg har tatt av 40 kilo. Jeg lover, på ære og samvittighet.