Lure seg selv

bilring

Lure seg selv

Det er lett det, å lure seg selv. Si til seg selv at, «jeg har det jo bra», «jeg er jo ikke ulykkelig» og «jeg er jo såpass gammal, hva er det jeg driver med?» (jupp, 49) .

Og så leser jeg historier om andre slankere som forteller at livet er vanskelig som slank også, og at de mange ganger ønsker seg tilbake.

De dagene det er vanskelig så hører jeg på stemmene og historiene, og tenker faen heller, dette gidder jeg ikke. Men, så tenker jeg, faen som jeg syter! Jeg høres ut som, ja hva høres jeg ut som? En misfornøyd sutrer, en tjukkas med rygg som en manet.  Nei! Ikke igjen!

Jeg skal bli slank, jeg skal bruke ett år av livet mitt på dette, og jeg skal aldri ønske meg tilbake. Det er kanskje stygt sagt, men tidligere tjukkaser som sier de angrer på at de slanka seg kan ikke være gode i hodet.

Spis og hold kjeft da vel. Det er lett å bli tjukk igjen.

Kanskje de bare kommer sin egen redsel i forkjøpet? «Det var jo det jeg sa, jeg ønsket kiloene på igjen».

Jeg tror ikke på dem.

En kveldsspisers bekjennelser

 
Jeg har vært innom det før, og jeg kommer nok til å komme innom det flere ganger. Jeg spiser  for mye for sent om kvelden. Noen ganger er det en følelsesmessig trigger som setter i gang spisingen, andre ganger skjer det uten noen tilsynelatende årsak. Nå er det slik at jeg tror på årsak og virkning, jeg tror alle handlinger skjer av en grunn. Bevisst eller ubevisst. Siden jeg i mange av mine kveldsraid i kjøleskaper er tilsynelatende uforklarlige, så må de være ubevisste, logisk eller? Spiser jeg fordi jeg kjeder meg? Nei, jeg kjeder meg aldri. Fakta faen, og irriterende for folk rundt meg, men jeg kjeder meg aldri.
 
Altså blir jeg styrt av noe jeg ikke helt vet hva er. Jeg har forsøkt å tenke om det er når jeg er lei meg (noe som det kan være, men ikke et mønster) eller når jeg er glad. Det er like ofte begge deler, noe som jo kan tyde på at sinnsstemningen ikke har noen betydning. Kanskje det rett og slett bare er det at kroppen sier i fra at nå må den få næring.
 
Hvilke dager skjer dette? Jo, ofte skjer det etter intense/travle dager enten på jobb eller hjemme. Ofte skjer det på dager jeg, frem til jeg knekker, føler at jeg har gjort det veldig bra slankemessig. Det kan synes som om dette er mønsteret jeg har sett etter. Jeg får en helt spesiell følelse de dagene, huden kjennes stram i ansiktet, dobbelthaken kjennes betydelig mindre og jeg kjenner meg litt manisk (går det an å si “litt manisk”?). Svært ofte så skjer det en dag som følger av en veldig bra slankedag (eller to).
 
Alt det jeg lister opp her tyder på at det som skjer er at kroppen skriker etter næring. Det som virker så uforklarlig til å begynne med, ser mer innlysende ut nå.
 
Fortsett å lese «En kveldsspisers bekjennelser»