Lure seg selv

bilring

Lure seg selv

Det er lett det, å lure seg selv. Si til seg selv at, «jeg har det jo bra», «jeg er jo ikke ulykkelig» og «jeg er jo såpass gammal, hva er det jeg driver med?» (jupp, 49) .

Og så leser jeg historier om andre slankere som forteller at livet er vanskelig som slank også, og at de mange ganger ønsker seg tilbake.

De dagene det er vanskelig så hører jeg på stemmene og historiene, og tenker faen heller, dette gidder jeg ikke. Men, så tenker jeg, faen som jeg syter! Jeg høres ut som, ja hva høres jeg ut som? En misfornøyd sutrer, en tjukkas med rygg som en manet.  Nei! Ikke igjen!

Jeg skal bli slank, jeg skal bruke ett år av livet mitt på dette, og jeg skal aldri ønske meg tilbake. Det er kanskje stygt sagt, men tidligere tjukkaser som sier de angrer på at de slanka seg kan ikke være gode i hodet.

Spis og hold kjeft da vel. Det er lett å bli tjukk igjen.

Kanskje de bare kommer sin egen redsel i forkjøpet? «Det var jo det jeg sa, jeg ønsket kiloene på igjen».

Jeg tror ikke på dem.

Hodet må være med!

Plate

Leste et sted at 90% av det å slanke seg sitter i hodet, det tror jeg ikke helt på (90%!), men hodet må være med. Tankene, det mentale, er avgjørende for at jeg skal klare dette.

Det mentale har også vært svært delaktig de gangene jeg ikke har klart det. Inni meg sitter en liten djevel og gråter, forteller meg at det er helt ok å sutre og å syns synd på meg selv. At det å ta av disse kiloene ikke er så viktig, at jeg har det jo godt. Gift med en flott kvinne, tre fine barn, ok økonomi, hus, bil og hund. “Du trenger ikke slanke deg”, sier den innsmigrende. Av og til er den så overbevisende at jeg tror på den. Jeg har lyst å tro på den.

Men det er tross alt en liten sattan, og den har ikke rett. Det beste for alle rundt meg, familien, jobben, hunden, meg selv, er at jeg er sunn. At helsen er ok. Alt henger sammen, alt er avhengig av alt. Det gjelder bare å komme seg inn i den gode sirkelen, og ikke vikle seg inn i den spiralen som går nedover.

Noen ganger føles det som om jeg må rope høyt for å overdøve den sleipe stemmen. Det som er verst oppi alt dette, er at alt er meg, alt sitter i hodet, og hvis jeg ikke får hodet med meg…ja, da vil jeg ikke lykkes.

Kanskje det er det som er så bra også? At alt er meg, jeg må bare klare å overbevise meg selv.

 

Tanker om slanking på 11. dagen

bloated

Noen ganger gjør man alt rett, likevel så føles det feil.

I dag er det slik, jeg gikk tur i går, jeg spiste ikke mer enn jeg skal, jeg fikk i all hovedsak i meg proteinholdig mat, jeg hadde ingen karbs, jeg har fått nok søvn, jeg drakk ikke lettbrus/brus, drakk nok vann og ikke for mye kaffe, likevel føler jeg meg elendig og trøtt som faen.

Da jeg så meg i speilet i går tenkte jeg, ok, kanskje det viser litt i ansiktet…i dag var det det samme gamle trynet som stirret tilbake på meg.

Det er disse dagene, drittdagene, som er de harde. De dagene som er dårlige uten noen som helst grunn, dagene som skulle vært bra.

…men i morgen, eller i overmorgen, er alt ok igjen. Håper jeg.

100 dager, og dag nummer 11 ble den første vanskelige dagen, det er ikke verst. Jeg kan da ikke klage over det.

Dette er en maraton, ikke en sprint. Jeg har ikke gjort noe galt og får satse på at det er kroppen som driver og justerer seg til den nye hverdagen