Slankefeil og fallgruber

vekt_go_run

Jeg har slanket meg av og på i mange år, jeg har tatt av og lagt på meg mer enn 20 kilo mange ganger. Jeg har tatt av og lagt på meg enda mer noen ganger. For å ikke feile må jeg se på hva som gjør at det går galt.

Jeg er bedre rustet nå enn noen gang, jeg vet mer og jeg er mer motivert. Eller, jeg er annerledes motivert. Det handler faktisk om liv eller død. Dramatisk, I know, men slik er det. Det er nå det må skje.

Jeg har lest minst 100 bøker om å slanke seg, om dietter, om trening, om motivasjon og helse. Jeg leser tre akkurat nå. Kunnskap er en stor motivasjonsfaktor, og jeg begynner endelig å se essensen i alle bøkene.

Når jeg vet så mye, hvorfor går det likevel galt gang på gang?

Kunnskap når bare så langt, når hungeren setter inn så tar instinktene over. Litt av grunnen er helt sikkert at jeg ikke vil ha det ubehagelig. Det er ubehagelig å gå ned i vekt. Kroppen skal endres, vaner skal endres, faen, hele livet skal endres. Jeg må tåle ubehag i en lang periode fremover. Livet må leves utenfor komfortsonen en laaang tid.

Jeg har bestemt meg for å omfavne ubehaget. Ubehaget er beviset på at noe skjer, at det går i riktig retning. Jeg må forsøke å søke ubehaget i stedet for å løpet fra det.

Carpe Ubehaget!

– trøsten er at det blir lettere etter hvert.

Jeg må også endre fokuset fra det endelige målet til veien. Veien er målet. En annen måte å si det på er at jeg må fokusere mye mer på kortsiktige mål og mindre på det endelige målet. Jeg har jo lagt en to ukers plan nå, men jeg må bli enda mer detaljfokusert. Ta mindre steg. En uke, en dag, en formiddag, ettermiddag, en time. En time om gangen. Klarer jeg en time så klarer jeg en time til osv. Kanskje jeg til og med må gå ned på dagsnivå i planleggingen min? Jeg lærer etterhvert og jeg gjør alt som må til.

Jeg må se på rutinene/vanene mine om det er noe jeg absolutt må endre. Er det noen av mine faste gjøremål og vaner som hindrer at jeg klarer å slanke meg? Har jeg noen psykologiske hang-ups som er i veien? Jeg vet om tre (men kommer sikkert på flere etterhvert):

1.) Jeg spiser alltid alt som er på tallerkenen – det trenger jeg ikke gjøre!
2) Jeg forsyner meg «alltid» mer enn en gang – det trenger jeg heller ikke gjøre!
3) Jeg tenker for mye på at jeg skulle ha trent i stedet for å gjøre det!

Jeg skal forsøke å stoppe opp, trekke pusten, og gjøre ting annerledes, Dette tar tid, men det kan la seg gjøre.

Jeg må lære av tidligere feil!
Hva har skjedd som har gjort at det har gått galt før?
Jeg er en trøstespiser, når livet går meg i mot så spiser jeg. Jeg blir barnslig og destruktiv som faen, jeg vet det er galt men gjør det likevel. Dette er ekstremt vanskelig å endre på. Jeg står midt i situasjonen, jeg vet at det er galt, likevel så gjør jeg det. Jeg forstår det bare ikke. Hvis noen har noen gode tips så mottas de med stor takk.

Jeg faller av slanking når jeg blir syk. Jeg har satt likhetstegn med trening og slanking/kosthold. Jeg sier til meg selv at jeg må ha mer næring når jeg ligger syk. Det er ikke slik, jeg får det jeg trenger. Det at jeg ikke klarer å trene betyr ikke at jeg ikke kan tenke på hva jeg putter i meg. Dette skal jeg klare.

Jeg MÅ tro at jeg kan klare å forandre meg for at endringer skal skje. Når jeg skriver dette er det fordi at da tenker jeg gjennom sakene, jeg blir mer bevisst hva jeg skal gjøre. Bloggen er like mye en psykologisk terapisesjon for meg selv og det hjelper meg å klare det.

Jadda, dette går nok bra 😉

Å tenke seg ned i vekt?

Mental slanking er veldig “in” på den amerikanske slankescenen for tiden. Tenk deg tynn. Visualiser vekten bort. Selvhypnose for vekttap. Det finnes mange, veldig mange, teorier og bøker om emnet. Tror jeg på det? Her må jeg si et rungende …tja.Det kan være viktig, men jeg er ikke overbevist om at det er avgjørende for å lykkes.
Vekten har stått stille et par dager nå, så jeg har bestemt meg for å eksprimentere litt. Jeg skal visualisere meg tynn fram til fredag, jeg skal ikke gå opp på vekten før den offisielle veiedagen.Vekten vår, altså den badevekten vi har her i huset, er så uforutsigbar. Ikke så gal som den jeg hadde før, den kunne lett vise seks forskjellige tall på seks veiinger gjort i umiddelbar rekkefølge. Den viste også en helt annen vekt hvis vi flyttet på den, eller skulle være så uheldige å skubbe borti den. Den var bare så forbanna utspekulert! Displayet var formet som et glis og den laget en liten lyd, som hørtes ut som latter, når jeg gikk av den. Den forbanna vekten lo av meg!

Jeg håper og tror at den nye er bedre/snillere.

Nå er det slik at hun(vekten) har hatt grunn til det også de siste dagene, 200g opp, 200g ned. Tallene er begredelige, og uten selvbedrag, så må jeg si at jeg forstår ikke helt hva som skjer. Selv egenvekten av det jeg spiser fra dag til dag ville ikke veie så mye som jeg går opp fra en dag til en annen. Et annet viktig moment er at jeg ikke lengre har forstoppelse, så der gikk den unnskyldningen bort.  Jeg må slutte å veie meg så ofte… Dette er for frustrerende.

Det vil komme uker der det er oppgang i vekten, jeg må være forberedt på det.

Jeg har jo sagt at det ikke skal så innpå meg, slik vektflaksingen, men det sniker seg inn en usikkerhetsfølelse likevel. Jeg har lite overskudd for tiden, så det er en ganske stor oppgave å få skuta på rett kjøl igjen (og det er ei STOR skute). Jeg skylder på jobben.

Nå blir det ingen veiing før fredag, det kommer til å bli en prøvelse.